Barefoot Gen forteller bombingen av Hiroshima fra perspektivet til en ung gutt, Gen og hans familie. Men bokens temaer (den fysiske og psykologiske skaden som vanlige mennesker lider under krigens realiteter) hører fryktelig til i dag. Gen og hans familie har lenge slitt uten mye mat, penger eller medisiner, men til tross for vanskeligheter prøver de å opprettholde et skinn av normalt liv. De voksne er utmattede og nær fortvilelse; barna tar luftangrep og sult mer eller mindre i takt. Nakazawa, en overlevende i Hiroshima, skildrer effektivt belastningen av å leve i dette miljøet og viser hvordan innsatsen for å holde seg optimistisk under alvorlige omstendigheter noen ganger manifesterer seg som manisk, irrasjonell humor. Historien gir en viss optimisme: tegn utfører handlinger av selvoppofrelse for naboer og kjære (f.eks. Når Gens gravide mor blir syk av underernæring, stiller han og broren som foreldreløse og opptrer på gatene og kaster pengene veggene i hjemmet, slik at de ikke blir fanget). Under denne dyktige holdningen ligger foreldrenes dype skyldfølelse og hjelpeløshet. Når barna klirrer ekstatisk over et matrester, løses foreldrene i skam og sorg. Kunsten er skarpt tegnet og uttrykksfull, og fortellingen har en så naturlig rytme, det er lett å bli trukket inn i familiens liv, noe som gjør katastrofale lesere som venter på dem, desto mer ekte, intim og vanskelig å ta. Til tross for sin opprivende natur er dette arbeidet uvurderlig for leksjonene det gir i historie, menneskehet og medfølelse.
